Turidioten

Etter en heller trist sommer med mye dårlig vær, null planer, og en småsyk kjæreste, endte jeg opp som den verste sofapoteten. Og i mitt livs verste form.

I mangel på sol og strandliv ble underholdningen til kebaben hver kveld noen episoder av "Monsen på tur". Et skikkelig feel-good program, og Monsen, seriøst, for en fyr. Turgleden lyser av han for hvert steg han tar. Etter å ha pløyd gjennom samtlige av Monsens TV-serier så jeg lyset (evt. så ble jeg hjernevasket til å tro at dette var noe jeg også kunne få til).

Jeg skulle komme i form- ute i naturen. Ikke lenger et støttemedlem på treningssenteret, ikke mer kebab på sofaen.

I barndommen var jeg en del ute, men jeg er ganske sikker på at det var noen andre enn meg som satte opp teltet og fyrte opp bålet da. Jeg er med andre ord ganske grønn når det kommer til friluftsliv. Jeg er mørkredd, har høydeskrekk og angst for at primusen skal eksplodere. Men den som intet våger...

Jeg trengte en skikkelig kickstart og det fikk jeg. Min mor og jeg dro på telttur til Lofoten. Ganske så ambisiøst for to frøkner som ikke har sovet i telt på 20 år. Men sammen er vi dynamitt, godt hjulpet av kartongen med rødvin i sekken (jeg hadde lett ofret liggeunderlaget i bytte mot den kartongen.

Tilbake i Oslo, bittelitt sprekere, og full av myggestikk, gjenstår det å se: Blir jeg "Laila Monsen" i høst, eller blir det sofa og Netflix hver kveld?